Denne takknemlige familien i Aust-Agder skreiv en oppsummering til sine kursledere Edel og Eirin som holder kurs i Arendal og Tvedestrand:
«Da vi fikk hjem vår adopterte gutt, så viste vi at det kom til å bli utfordringer. Adopterte barn kan ha problemer med å tro på seg selv. De har opplevd at ingen vil ha dem, og at de har liten verdi for andre. Vår gutt slet med å tro på sin egen verdi. Han slet med å tro at andre likte å være sammen med han. Når han slo seg, så var han ikke vant til at noen stilte opp for han og trøstet. Dette sammen med flere andre ting hadde vi å jobbe med.
Etter at han hadde vært hos oss en god stund, hadde mye bedret seg. Men fremdeles slet han med å ta kontakt med barn han ikke kjente, i frykt for å bli avvist. Etter å ha gått på kurs hos Barnas Plattform fikk vi noen råd og gode verktøy å bruke for å komme enda lenger. Etter å ha brukt disse en periode så opplever vi dette:
Det er ettermiddag og vi har akkurat satt oss til bordet for å spise middag. Min sønn på 6 år ser på meg og smiler «Mamma, hva har vært det beste med din dag»… Dette er fast hjemme hos oss når vi spiser middag. Vi har alle en runde der vi deler gode ting med dagen vår. Det er godt å kunne glede seg med hverandre. Jeg ser på sønnen min og sier «Så godt å høre om din dag. Jeg blir så glad når du forteller».
Kvelden går og det er tid for å legge seg. Tennene er pusset og gutten har lagt seg under dyna. Gutten min ser på meg «Mamma har du med telefonen»? Han smiler!
Jeg vet hva han tenker på. Først er det massasjen. Han ligger helt stille med øynene lukket mens jeg masserer han. Når den siste sirkelen er tegnet på ryggen sukker han og sier «Nå er det de gode ordene». Jeg ser på han mens han hører på disse ordene. Jeg kan se at ansiktet forandrer seg mens han hører på ordene. Noen ganger smiler han, mens andre ganger er han alvorlig. De første gangene vi spilte disse ordene så var det ofte han rynket pannen sin, og da særlig på «Jeg leker godt med andre barn og de liker å leke med meg». Etter hvert så gikk rynkingen over til å være alvorlig, og nå smiler han når disse orden kommer. Når ordene er over så sier vi god natt og han sovner med en gang.
Det å kunne se at vår sønn nå tørr å spørre fremmede barn om de vil leke med han, er utrolig godt. Han tåler nå å få et nei på det spørsmålet og derfor tørr han også å spørre! Vi bruker verktøyene videre – takk!»
